De to hjernehalvdelene våre har forskjellige funksjoner. Hos de aller fleste kontrollerer den venstre hjernehalvdelen selve språkfunksjonen.
Kommunikasjon kan beskrives som menneskelig utveksling av erfaringer, opplevelser, ideer og følelser gjennom verbale kanaler (lyder, ord, og settinger) og ikke-verbale kanaler (kroppsspråk, stemmeleie, gestikulering og ansiktsuttrykk).
Skader på venstre side av hjernen kan resultere i svikt som kan berøre en eller flere av de språklige funksjonene som forståelse, tale, lesing og skriving. Denne form for språkvansker kalles afasi.
Den høyre halvdelen styrer i større grad den ikke-verbale kommunikasjon, som gjenkjennelse av ansiktsuttrykk, forståelse av stemmebruk (sint, blid, irritert stemme osv.), humor og språk i overført betydning, samt evne til å bedømme hva som er «passende» for situasjonen. Denne formen for kommunikasjonsvansker kalles ofte pragmatiske språkvansker.
Dysartri er en fellesbetegnelse for talevansker som skyldes lammelser, svakhet eller manglende koordinering av muskulatur involvert i taleproduksjon, som er betinget skade i det sentrale eller perifere nervesystemet. Dysartri er en talevanske, og ikke en språkvanske. En person med dysartri har ordforråd og grammatikk, men mangler muskelkontrollen som trengs for å tale klart og tydelig. Dysartri forekommer ofte hos slagpasienter og er også ofte kombinert med svelgevansker.
Diagnostisering og behandling av språk- og kommunikasjonsvansker er logopeders arbeidsfelt.
Generelle råd
Det følgende er noen generelle råd som kan være til hjelp i kommunikasjon med en person som har afasi eller andre ervervede språkvansker:
- Sørg for å ha vedkommendes oppmerksomhet før du begynner å snakke. Forsøk å forme en tanke av gangen i klare korte setninger og med hverdagslige ord. La den slagrammede få tid på seg til å «fordøye» budskapet.
- Bemerk og gi ros for alle forsøk på å kommunisere. Øvelse er nødvendig for bedring! Forsøk å oppmuntre til å kombinere ulike verbale uttrykk med andre former for kommunikasjon, som for eksempel gestikulering, peking, nikking, risting på hodet osv.
- Dersom en person med afasiproblemer ikke kan finne ordet som vedkommende ønsker å bruke, vær tålmodig! Lag avtaler for om det er ønskelig å fullføre setningen for den afasirammede, gjette ordet eller svare på vegne av den afasirammede.
- En plate med ord, bokstaver, bilder eller tall kan være til hjelp ved forsøk på å få i gang kommunikasjon. Ikke lat som om du forstår når du ikke riktig fatter hva vedkommende prøver å gi uttrykk for. Be om gjentagelse. Forstår du ikke da heller, så si rolig: «jeg forstår dessverre ike nå heller. Vi venter litt. Så prøver vi igjen».
- Ikke snakk med høy stemme hvis vedkommende har normal hørsel. Er hørselen svekket, så forsøk å stå på vedkommednes «gode» side når du snakker.
- Bruk gester som støtte til ord og stå vendt mot vedkommende når du snakker. Om du for eksempel sier: «Har du lyst på en kopp kaffe?», kan du peke på kaffekannen eller late som om du drikker av en kopp. Etter hvert kan du utvikle et sett av signaler for ikke-verbal kommunikasjon som er nyttige i dagliglivet.
- Hvis vedkommende skriver bedre enn å snakke, så gi oppmuntring til bruk av slik kommunikasjon. Likeledes kan du kommunisere med skrift dersom vedkommende forstår skrift bedre enn tale. Selv om en person ikke kan snakke, kan det hende vedkommende forstår noe av det som blir sagt.
- Forklar alltid hva som har skjedd og hva som vil skje videre.