- Dette emnet har 4 svar, 1 deltaker, og ble sist oppdatert 2 år, 2 måneder siden av
.
-
Innlegg
-
Jeg skiller meg fra andre slagrammede på to måter. For det første var jeg ung og frisk da jeg plutselig fikk slag og for det andre har jeg nesten kommet meg helt – men bare nesten. Dette gjør at det er få mennesker som er i en lignende situasjon, og dermed føler jeg ofte at jeg står veldig alene i alt sammen. Det er også veldig lite informasjon om min situasjon på internett.
Når man leser om unge slagrammede er det ofte snakk om folk under 50. Det er jo greit nok å gruppere slik, ettersom det er mye mindre vanlig å bli rammet av slag så tidlig. Likevel er det ganske stor forskjell på livssituasjonen til en slagrammet i 40-årene og en i 20-årene. Derfor er også våre utfordringer forskjellige. Jeg vet ikke om andre slagrammede på min egen alder og jeg finner veldig lite relevant informasjon om hvordan jeg skal takle min egen hverdag som student som snart skal ut i arbeid for første gang.
Jeg har også vært veldig heldig å slippe fra slaget med minimale problemer. Fysisk kom jeg helt tilbake til normalen i løpet av det første året og jeg har også fordelen av å ha mesteparten av det kognitive i behold. Dette er jeg selvsagt veldig takknemmelig for. Det jeg sitter igjen med er konsentrasjonsvansker og økt trettbarhet. Dette er jo ikke mye, med tanke på hvor galt det kunne gått, men dette er skader som ikke synes og jeg synes det er vanskelig å få skikkelig forståelse fra venner og familie. De tror nok at de har skjønt det alle sammen, men forholder seg fortsatt til meg som om alt var normalt. Dette legger et stort press på meg. Jeg er en person som alltid har vært «flink» og jeg misliker å ikke leve opp til forventninger. Jeg hater å si fra om at folk må ta hensyn til meg. Derfor har jeg prøvd å finne informasjon om trettbarhet til pårørende, men det finnes så lite. Det meste av informasjon til pårørende handler om hvordan de skal takle en hverdag med et slagrammet familiemedlem som er mye sykere enn meg.
Jeg vil gjerne ha kontakt med andre som er i lignende situasjon som meg for å dele erfaringer. Jeg er lei av å være ensom.
Hei,
Når jeg leste dette følte jeg at dette var noe jeg selv kunne ha skrevet, nesten hvertfall. Jeg er litt eldrere enn deg og var 31 når jeg fikk slag. Men i likhet med deg ser jeg helt frisk ut og folk glemmer at jeg har hatt slag.
«Du var heldig» er den værste setningen jeg hører. Det gjør det enda vanskeligere å si at man er trøtt, sliten, har en ekstra vanskelig dag… Spesielt jeg som alltid har vært flink pike.I likhet med deg, mener jeg at det er veldig lite informasjon om «livet etter slag» til oss som er yngere. Ennå jeg hører overalt at stadig yngere får slag.
Jeg har blitt medlem i NFS, og der er det dannet seg en undergruppe for yngere slagpasienter, i september (?) møttes en del av oss til en konferanse, som de tenker de skal holde årlig. Jeg var nok yngst, men det var et par stykker til i 30 årene og alle andre var i arbeidsfør alder.Jeg er også blitt med i en Facebook gruppe som heter «Hjerneslag. For de som vil prate, dele og få informasjon. Hvor jeg ser det er flere under 50 som er medlemmer. Her er det flere som deler av sine erfaringer. Og spør man om noe så tar det ikke lang tid før flere svarer med sine erfaringer.
Jeg har tenkt litt på det å ta noen ekstra fag i markedsføring og PR, men er litt usikker på hvordan hverdagen blir med ev jobb og skole + venner og fritid. Jeg som har behov for å sove hele tiden ??
Har også veldig lyst til å komme i kontakt med andre i samme sitvasjon som meg selv.
Hei MiaMor og SCB.
Jeg er en jente på 23 år, og fikk hjerneslaget sept. 2015. Jeg er nyutdannet sykepleier og fikk vært i arbeidslivet 2-3 mnd før jeg fikk slaget. Jeg er nå på Sunnaas for opptrening, og kommer hjem for godt i slutten av februar. Nå er jeg uten jobb, NAV har ikke vært min store helt hittil. Jeg har mange gode folk rundt meg, men jeg føler meg alene i en håpløs situasjon.
Jeg blir veldig glad dersom jeg kunne fått litt råd, erfaringer eller bare få snakket med noen i samme situasjon..Ta gjerne kontakt..
Hei jeg heter Mona og er slagrammet
Fikk hjerneslag da jeg var 22 år pga p-pillen Marvelon..
Hadde ingen symptomer annet enn at jeg fikk en forferdelig hodepine ledsaget av en forferdelig panikkangst..
Det hadde jeg aldri hatt før og trodde det rett og slett var på grunn av at vi hadde festet hardt kvelden før og at dette «bare» var fylleangst.Er 34 år og fikk hjerne blødning for 10 år siden jeg. Føler meg også veldig alene slik du beskriver
